Distanse og verdighet Sjeldent vellykket fremstilling av hvordan en folkefiende blir til.
Ingen snakker lenger om Jens Bjørneboe, og ingen leser ham. Ser vi glimt av ham på tv, ligner han mer en selvnytersk posør enn det motkulturelle ikon han fortsatt kan erindres som. Tore Rems omfattende biografi, som med sitt første bind bare når frem til sommeren 1959, da Bjørneboe var trettiåtte og fortsatt et stykke unna sine glansår, vil neppe endre på det. Ingen blir bjørneboe-ianer av å lese denne boken. Den er likevel en sjeldent god forfatterbiografi: Distansert til hovedpersonen, men med innlevelse i hans epoke; kunnskaps- og detaljrik, men upedantisk og myndig fortalt. Rems omfattende arkivarbeid har fremskaffet mange nye bilder, og et eget saksregister sikrer at boken blir et sant referanseverk. Bredt tidsbilde. Biografiens suksess skyldes ikke minst dens umåtelige lengde. Mens Fredrik Wandrups funksjonelle, lille bestseller fra 1984, Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsten, bare brukte rundt åtti sider på å komme frem til sommeren 1959, gir Rem seg til å risse opp hele spekteret av 1950-tallets krigerske kulturdebatter. På denne tiden var Bjørneboe som kjent en antroposofisk stemme langt til høyre i landskapet. Materialisme, fremskritt, modernistisk kunst, vitenskap, sosialdemokrati og i det hele tatt politikk var stående trusler mot åndelig vekst og dannelse. Så sent som i 1968 kunne han skrive at «ikke under Quisling, – men etter krigen, kom den fascistiske periode i norsk historie.» Da Dagbladets redaktør dør i 1956, har Bjørneboe følgende kommentar, riktignok i et brev til en venn: «Jeg må gratulere med at Gunnar Larsen er død! Noe godt hender det da i Norge også». Innavl. Biografien presenterer et bredt tidsbilde der mange stemmer får slippe til med sine nesten romanlignende personligheter: Bjørneboes fetter André Bjerke og antroposofenes nestor Alf Larsen dukker sprudlende opp med jevne mellomrom, sammen med mentorer i språkstriden som Sigurd Hoel og Arnulf Øverland, den i noen år nære vennen Egil A. Wyller og meningsmotstandere som Paal Brekke og Nic. Waal. Språkstriden løper gjennom hele tiåret, skolestrid blir det i kjølvannet av romanen Jonas, og Rems arkiv- og brevstudier avdekker til og med glimt av nytt i Mykle-debatten. Enda mer interessant er debatter som nå er glemt, særlig den store Grimberg-debatten høsten 1955, som Bjørneboe initierte, og som skulle bli katastrofal for antroposofenes innflytelse i offentligheten. Bakgrunnen var en ny, revidert utgave av Carl Grimbergs Menneskenes liv og historie der professor Anatol Heintz hadde utvidet kapittelet «Kulturens morgen» i sterkt darwinistisk retning, noe som brøt med den antroposofiske tesen om at «[m]ennesket nedstammer ikke fra apen, men har tvert om skilt apen ut av seg for å bli menneske», som antroposofen Ernst Sørensen formulerte det. Syrlig. Litteraturkritikk og habilitet er også et godt emne for Rem. Dette er en tid da Aftenposten med største selvfølge lot Bjørneboe anmelde og skamrose både fetter André og onkel Ejlert Bjerke, og da det var vanlig at forlagskonsulenter som hadde vært positive til et manus, også var anmeldere da manuset forelå som bok. En liten feide om Daniel Haakonsens påståtte plagiat av Wyllers Peer Gynt-tolkning kompletterer bildet av en stridslysten tid. Rem refererer dessuten utførlig mottagelsen av Bjørneboes diktsamlinger og romaner, og det er hentet frem mange pregnante sitater også fra konsulentuttalelser og fra Cappelen-ansattes syrlige margnotater i Bjørneboes innkomne brev. Da skader det ikke så mye at hovedpersonen stort sett strever med å komme i forgrunnen av sin egen historie. Vi glemmer at det var Bjørneboe det mest skulle dreie seg om, og hans meninger er ikke spesielt viktige, han er bare stadig med der noe skjer, og ytrer seg på denne tiden med en ensidig umodenhet som irriterer andre til mer inspirerte og minneverdige svar. Lite tydelig. For en biograf er det å skulle beskrive og drøfte en forfatters romaner og diktsamlinger noe av et mareritt, siden det skal mye til å unngå kjedelige referater og litteraturhistoriske klisjeer. Rem blir vel ikke noe unntak her, og han kunne også ha vært dristigere når det gjelder å forvalte et mer spesifikt litteraturkritisk ansvar. Kritikerne på 1950-tallet mottok Bjørneboes bøker mer negativt og lunkent enn positivt, og Rem legger gjerne til noen lett positive egne vurderinger for syns skyld eller balansens skyld, men uten at vi helt tror på ham. Har Rem faktisk klart å lese Jonas med utbytte i dag, er det ganske oppsiktsvekkende. Har han ikke klart det, kunne han meldt tydeligere fra. Dermed går vi glipp av den større fornemmelsen av de endringene kulturens smak og dømmekraft gjennomgår fra tiår til tiår. Bjørneboes markante vekst- og fallkurve hadde fortjent en nærmere analyse på dette punktet. Annen verden. Ingen vil bli antroposof av å lese denne biografien, men Rem formidler sine antipatier med så ørsmå skjeve smil at det ikke stenger for en gjennomgående saklighet. Av og til lar han sitater tale for seg, som når Kalle Brodersen skal forklare Rudolf Steiners tese om sammenhengen mellom de fire temperamenter og de fire regnearter: «Sangvinikeren, frøken lett-til-bens farer hvirvlende gjennom gangerekken og […] kolerikeren, klassens slosskjempe, går løs på tallet med en krigersk divisjon.» På sitt mest kraftfullt oppsummerende er Rem i følgende avsnitt om situasjonen i årene etter krigen. Avsnittet fanger egentlig inn hele bokens essens, dens helt sentrale påstand: [Antroposofene] hadde aldri riktig klart å bli gode nordmenn under krigen, og de maktet det heller ikke nå. Alt tidlig i krigen erklærer Alf Larsen at han vil «denne verdens fall.» […] Larsen vil begynne på nytt, og håper at en ny åndelig epoke vil stige opp av krigens askehauger, som en Fugl Fønix. Han forakter dem som engasjerer seg på det ytre plan, enten de er nazister eller jøssinger. «Jeg står utenfor dette, jeg er av en annen verden», skriver han til en venn i november 1940. Barndom og oppvekst er som regel de minst interessante delene av en biografi. Det er vanskelig å komme inn på den skjellsettende hendelsen eller det særegne personlighetstrekket, og denne mangelen på genuin nærhet forklarer hvorfor de fleste biografier ligner så påfallende på hverandre. Bjørneboes bakgrunn som skipsredersønn og bortskjemt silkeramp blir imidlertid godt kartlagt av Rem, og moren Maja, som støttet sin sønn med en tvilsomt opptjent krigsformue størsteparten av hans liv og overlevde ham med mer enn ti år, blir en viktig biperson gjennom hele boken. Eldre. Bjørneboes ry som forfatter er tett sammenvevd med hans ry som public intellectual og moralsk stemme, men biografien gjør lite for å styrke eller opprettholde hans karakter, hans etos. Noe av det første vi hører fra hans første kone, Lisel, er at «senere i livet skulle Lisel Bjørneboe minnes den unge Jens Bjørneboe som en mann drevet av én stor interesse: Jens Bjørneboe», og da han sender ett av utallige økonomiske tiggerbrev til Cappelen, noterer en av forlagets skarpe penner i margen: «Jeg synes ikke hans frekkhet er morsom eller avvæpnende – jeg tror den er symptomatisk for hans moral!» Disse inntrykkene bekreftes i boken og oppveies bare i noen grad av forfatterens årelange virksomhet som karismatisk lærer ved Steinerskolen. Men svaret på hva Rem kan gjøre eller ikke gjøre for Bjørneboe, får vi først med neste bind. Ved dette bindets slutt har Bjørneboe forlatt Steinerskolen, kritisert Steiner, skilt seg fra Lisel, levd ut sin homoseksualitet i den søritalienske kystbyen Positano, og kommet hjem for å bli Jens Bjørneboe slik vi best kjenner ham? I den udaterte epistelen «Om formyndermennesket», som innleder Vi som elsket Amerika, lanserer Bjørneboe fem bud til beskyttelse mot de autoritære skikkelsene vi møter i hjemmet, på skolen, i rettssalen, og så videre: «Tro aldri på noe som blir sagt deg av eldre mennesker for de har alltid noe de vil skjule. […] De lyver – direkte og indirekte -, bevisst og uten å vite om løgnen selv.» Samme tanke ble uttrykt i åpningsreplikken i Hoels Syndere i sommersol mange år tidligere, men Bjørneboe klarte å gi den en egen kraft og et nytt driv, som nå, vel tredve år etter dikterens død, må sies å være sterkt svekket. Om Rems tolkning av den sene Bjørneboe kan komme til å revitalisere den igjen, avventes i spenning. Erik Bjerck Hagen Anmeldelse Tore Rem Sin egen herre. En bio-grafi om Jens Bjørneboe CappelenDamm. 620 sider Publisert 11. september 2009 |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar