Unyansert og antroposofene

Unyansert om antroposofene

Del denne artikkelen:

|Mer

Nære venner: Antroposofene Olaf Stuhaug (helt t.h.) og Kalle Brodersen (nummer fire fra venstre) var begge aktive på riktig side under krigen, skriver steinerskolelærerne Haakstad og Barkved. På veggen: Rudolf Steiner. Tegning: Jens Bjørneboe (1948)

Relaterte artikler: Distanse og verdighet «Spektrum» var ingen antroposofisk institusjon

Bjørneboe
Det står mye interessant å lese i Morgenbladets utdrag av Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe (4. september), og forfatteren skal ha honnør for å ha funnet kildemateriale som belyser nye sider av Bjørneboes liv, ikke minst den perioden Bjørneboe arbeidet inngående med Rudolf Steiners antroposofi. Dessverre kan utdraget tyde på at Rem er blitt fristet til å lage en sensasjonell vinkling på stoffet.

Men nøktern og nyansert fremstilling er kanskje dårlig butikk? I alle fall vekker det mer oppsikt å la arten «antroposof» fremtre som av en nærmest apolitisk eller feig natur, duvende rundt i sin egen metafysiske andedam med en spekulativ orientering og uten engasjement for tidens utfordringer.

Tore Rems påstander om at Rudolf Steiner skal ha betraktet første verdenskrig som «et fremskritt i menneskehetens utvikling», blant annet fordi den «tross alt [var] et nederlag for nyttefilosofien og materialismen», er både kunnskapsløse og hjerteløse. Å servere et inntrykk av at Steiner nærmest hilste «strømmene av blod» velkommen, er en svært alvorlig anklage. Virkeligheten er at knapt noe gikk dypere inn på Steiner enn nettopp «Europas urkatastrofe». Om denne avgrunnen i Vestens kultur sa Steiner under et besøk i Oslo i 1921 blant annet: «Det er i grunnen svært vanskelig å finne noe ord i vårt menneskespråk som på en helt adekvat måte karakteriserer denne katastrofen. Man fristes til å bruke ordet meningsløs, for i virkeligheten er det nesten slik at alt det som den europeiske menneskehet inntil begynnelsen av det 20. århundre har frembrakt innenfor det offentlige liv, har løpt ut i en slags meningsløshet.» (Se «Nordens folk mellom øst og vest», Oslo 1999.)

Rems syn på «antroposofene» og «deres» holdning til nazismen og annen verdenskrig, er ikke mindre kategorisk. Blikket er distansert og tonen lettvint. Ydmyke spørsmål desto mer fraværende. Følgelig hører vi ingenting om dem som kjempet side om side med «gode nordmenn» i motstandskampen (som Sophus Clausen, venn av Max Manus og Gregers Gram, og senere generalsekretær i Antroposofisk Selskap) eller satt i tysk fangenskap i Sachsenhausen og andre steder (som Sam Ledsaak, Arne Smit og Olaf Stuhaug, som står helt til høyre på Bjørneboes karikaturtegning fra 1948). Og Karl Brodersen, som i Rems fremstilling synes å være høyt hevet over krigshendelsene, deltok aktivt og ble nær drept i krigens første fase.

Rems unyanserte fremstilling må naturligvis etterlate en betenkelig ettersmak hos leseren: at «antroposofene» stort sett hadde sympatiene på feil side, og at de «hyllet tysk kultur» i stedet for å engasjere seg. Men hvordan får Rem virkeligheten til å henge sammen? Synes han at det «antroposofene» både før og siden har bidratt med i norsk kultur- og samfunnsliv, for eksempel steinerskoler, økologisk jordbruk, etisk bankvirksomhet, sosialterapeutisk initiativkraft, passer sammen med denne ettersmaken? Er ikke virkeligheten likevel mer sammensatt, til tross for at en og annen trådte feil?

Kun tre av de cirka 300 medlemmene av Antroposofisk Selskap i Norge den gang gikk inn i Nasjonal Samling, et tall som forholdsmessig er svært lavt sammenlignet med den norske befolkningen som helhet. Også dette kan sies om «antroposofene».
Harald Haakstad Steinerskolelærer
Frode Barkved Steinerskolelærer